Flaut

God kveld! Jeg sitter her og prøver å finne ut av hva jeg har skrevet nedenfor. Kanskje det er til å lese, kanskje ikke. Om ikke så er det i alle fall en fin sang på bunnen av innlegget.

Dette er hva jeg satt å skrev på i går kveld:

Det er mange ting både min sykdom og min personlighet gjør/får meg til å gjøre som kan være flaut. Noe er synlig andre ting skjer hjemme bak lukket og låst dør. DU SKAL FÅ LOV TIL Å STOPPE Å LESE HER! I don't blame you.
Jeg får begynne i en ende:
    La oss si telefonen ringer. Raise your hand if you're scared of your phone! Jeg kan ligge helt slått ut i senga eller jeg kan være oppe, kanskje til og med ute noen ganger (det hjelper som regel å være ute i disse situasjonene). Om jeg ser på telefonen at det er noen andre en nærmeste familie som ringer, så er det ganske sannsynlig jeg ikke tar den. Det er forskjellige grunner til det. Jeg har en gen i meg som gjør at jeg må bevege meg når jeg snakker i telefonen, noe som ikke passer meg så bra på dårlige dager. En telefonsamtale kan ta mer krefter enn å vaske doen. Jeg ville heller valgt å gjøre de sistnevnte, og apropo vaske doen, det må jeg huske å gjøre snart. Hvor var vi? Snakke i telefonen. Nei, jeg vil helst slippe.
    Har du noen gang vært så sliten at om noen snakker til deg, så kunne de like gjerne ha snakket et fremmedspråk? Det er ikke så veldig uvanlig, men det begynner å bli flaut når det skjer flere ganger i uka, flere ganger til dagen. Etter å ha sagt: "Hæ?" for tredje gang, så sier jeg meg bare enig i hva enn du sier. Det er flaut og ikke klare å henge med i samtaler, men sånn er det nå. Jeg vil bare si unnskyld på forhånd, jeg er mer interessert i hva du sier enn hva det ser ut til.
    Mitt indre termometer er helt på bærtur. Jeg kan finne på å fryse (under dyna, med langbukser og genser i sola), mens andre sitter helt stille og svetter i varmen. Det kan også gå andre veien, men heldigvis ikke like mye.
    Jeg har begynt med nattesvette. Hurra! I en alder av 22, eller for å være nøyaktig så begynte det nok i en alder av 19. Takk og lov at jeg ikke deler seng med noen. Håper ikke dette stopper frierbrevene. Jeg har en mistanke om at koppen min holder på å forberede seg til overgangsalder. Forhåpentligvis så er den tidlig ute.
    Jeg gråter når jeg sliten. Det er ikke noen problem når jeg kan gå hjem og legge meg nedpå, men av og til er det langt hjem. Av og til skal det ikke mer til enn at jeg er ute og går en liten tur. Føler meg kjempe fin når jeg går forbi folk, tårene renner og jeg smiler fra øre til øre for å vise at jeg har det bra.

OK, så det ble et par ting. Det er noen ting jeg ikke synes er så flaut lenger. Rullestol er en av tingene. Man kan låne rullestol på Ikea, man kan låne rullestol i Disneyland, man kan låne rullestol nesten overalt ser det ut som. Plutselig legger jeg merke til alle stedene man kan låne rullestol. Noen som blir med til Dyreparken i Kristiansand snart? Neida - joda - Yoda - Kanskje?
Det er heller ikke så flaut å sette seg ned på gulvet i en butikk, men folk jeg er med syntes som oftest at det burde være flaut for meg. Ja til flere stoler i hele verden, eventuelt på butikker for nå.

Håper du har en kjempe fin tirsdag!
Snakkes neste tirsdag.
NB. Om du ikke har fått det med deg så er tirsdag den nye bloggdagen.
.....................................................
Er så glad i denne sangen. Jeg har den både på min Sommer-spilleliste og min Lovsangs spilleliste.

Hallelujah once again

 To the God who was and is

 And will always be more than worthy 

Hallelujah louder still 

Until the day when we all kneel 

And together let it rise 

Hallelujah one more time