En dag hvor vi feirer en varm drikke? Hvorfor ikke? Jeg fant meg en stor kopp, og prøver å glemme at jeg ikke tåler kaffe (noe godt). Det er så godt!
Nå skal det sies at det finnes mye viktigere ting i livet enn kaffe, men ettersom jeg har lært meg (og enda jobber med) å finne glede i de små tingene i livet, så velger jeg også å glede meg over kaffe i dag.
Pistasjnøtter er vanskelige. Skal man kunne åpne dem med bare hendende? Må jeg få meg en nøtteknekker? Må jeg knekke tennene mine?
Livet er ganske greit å leve når man ikke knekker/skreller pistasjnøtter. Vel... Jeg har ikke peiling på hvordan de siste ukene har vært, men jeg tar til meg alt positivt. I løpet av de siste to ukene har jeg feiret sek bursdager. Det er ganske så koselig det, selv om det betyr noen krasj, men jeg husker jo ikke krasjene mine noe godt uansett. Jeg vet jeg trår vann med gjevne mellomrom, men om det betyr at jeg kan få sett litt mer av livet enn stuen min sine fire vegger, så er jeg ganske så fornøyd.
Nok om meg.
Har du noen gang hørt noen si:
Det er alltid noen som har det verre.
Jeg må innrømme at jeg nok mest sannsynlig har sagt det selv, men kan vi være så snille å slutte å si disse ordene. Når vi ser på nyhetene og ellers hører om hva som skjer rundt om i verden, så er det lett å få dårlig samvittighet for sin egen syting, men det betyr ikke at du bør ta en lærerrolle og lære dette bort til din neste. Med mindre man er et lite barn, så må man nesten finne takknemligheten sin på egenhånd. Det er ikke noe som heter bare diabetes, eller bare en depresjon, eller bare fibromyalgi. Det hjelper ikke å si at du mest sannsynlig ikke kommer til å dø av det. Det hjelper ikke å sammenligne disse sykdommene (og flere) med kreft og fattigdom. Jeg vet du mener godt, jeg vet at jeg mener godt, men etter min erfaring kommer det ikke så mye godt ut av det. Det tolkes som lite forståelse, mangel på respekt og i verste fall så føles det nedlatende. De fleste syke er ikke dumme. De fleste av oss er glade for at vi ikke har fatale sykdommer, men å fortelle syke om deres egen tilstand er rett og slett unødvendig. Kan vi ikke heller minne dem på at vi er glad i dem, at vi tenker på dem og at vi ber for dem. Om du ikke ber så kan du nok også få lov til å krysse fingre og tær for han/hun/dem.
Vi trenger å elske og å bli elsket. Hvorfor tror du Gud kaller oss til å gjøre dette?
Hilsen kronisk syk jente på vegne av alle syke hun noen gang har snakket med og hørt fra om nettopp dette.
Snakkes!
PS. Selvfølgelig så skal vi tenke på og be for alle de som lider rundt om i verden.
.......................................................................................................
Fordi: Når jeg finner musikk så deler jeg den.
Passer den til dagens blogginnlegg: Kanskje litt.
Det er mandagmorgen og valgdag. Jeg står opp lenge etter hva jeg hadde avtalt med meg selv kvelden før. Min søster Christina og jeg skal bort å stemme klokken ti (hadde vi tenkt). Det er ikke det fineste været ute, men heldigvis pøser ikke regnet i det jeg går den korte distansen til valglokalet. Jeg er sent ute, men kommer likevel til valglokale før Christina. Hun leter etter lommeboken sin hjemme, mens jeg sitter og ser på hva som for det meste er pensjonister som entrer stemmelokale. En eldre mann roper til meg og spør hvor han skal stemme. Jeg peker på hva som forhåpentligvis er den rette køen. Christina kommer fem minutter senere. "Her passer vi rett inn," sier hun når hun når hun ser alle pensjonistene.
Vi stiller oss i køen for å stemme. Jeg legger alle unødvendige ting som nøkler og lommebok i jakkelomma til Christina, fordi søstre er tross alt mobile vesker (eller var det kjærester?). Uansett... Vi sto i kø, og min første utfordring var da jeg kom inn i stemmeavlukket. Jeg visste hvem jeg skulle stemme på. Problemet var at jeg klarte å løsne pennen i stemmeavlukket fra hyssingen den var knyttet fast i. Jeg følte et visst ansvar for å fikse det. Det tok litt tid (følte jeg), noe som gjorde meg flau (ikke det at det er noe å være flau for). Da jeg endelig kom meg ut fra stemmeavlukket, så måtte jeg velge rett kø. Et lite sekund var jeg helt bortreist og hadde ingen anelse om hvilken bokstav etternavnet mitt begynte på, heldigvis ble jeg pekt bort på rett kø ganske raskt. Han/hun må ha sett valgseddelen min. Plutselig ble jeg fylt med en frykt. En frykt for... En frykt for... Hva om jeg? Hva om jeg mistet førerkortet mitt ned i valgurna? Tenk noe så kjipt. Det sto enda et par personer, inkludert min søster, foran meg på dette tidspunktet. Jeg kunne ikke annet enn å konsentrere meg. "Ikke hold stemmesedlene i samme hand som førerkortet," tenkte jeg. "Kanskje jeg kan gi førerkortet til Christina? Eller... Nei, det er jo legitimasjonen min. Konsentrer deg, Maria!" Og det var nettopp det jeg gjorde. Jeg konsentrerte meg om å ikke kaste førerkortet i valgurna, og det gjorde jeg ikke heller.
Jeg startet helgen med å rydde, og ryddig ble det. Endelig! Innerst inne er jeg et ordensmenneske, men det hender jeg skrur det av. Det hender jeg frivillig skrur på en tunnelsyn bare for å komme meg dit jeg må, senga. Nå er det også kjempe koselig å rydde, synes nå jeg. Spesielt gøy er det når man finner minner liggende på bunnen av koffertene som har ligget åpne i gangen i over en måned. Denne gangen fant jeg blant annet kart og billett fra Disney.
Effektivitetens ånd var over meg og jeg fikk også handlet og pakket inn en gave hele én uke før jeg skal i bursdag, og når jeg først var i gang kjøpte jeg også en annen liten gave til verdens beste (You Know Who You Are).
Middag blir det også fremover.
Og siden jeg aldri får invitert deg inn til meg, så kan du likevel få lov til å se hvordan jeg har det (når det er ganske så ryddig).
Noen ganger når jeg spiser alene skjer dette. Han er bare en venn btw.
Du må ha ei fin uke.
"Herren din Gud er i din midte, Han er den Mektige som frelser. Han skal fryde seg over deg med glede. I sin kjærlighet gir Han deg hvile, Han fryder seg over deg med jubel."
