Vi stiller oss i køen for å stemme. Jeg legger alle unødvendige ting som nøkler og lommebok i jakkelomma til Christina, fordi søstre er tross alt mobile vesker (eller var det kjærester?). Uansett... Vi sto i kø, og min første utfordring var da jeg kom inn i stemmeavlukket. Jeg visste hvem jeg skulle stemme på. Problemet var at jeg klarte å løsne pennen i stemmeavlukket fra hyssingen den var knyttet fast i. Jeg følte et visst ansvar for å fikse det. Det tok litt tid (følte jeg), noe som gjorde meg flau (ikke det at det er noe å være flau for). Da jeg endelig kom meg ut fra stemmeavlukket, så måtte jeg velge rett kø. Et lite sekund var jeg helt bortreist og hadde ingen anelse om hvilken bokstav etternavnet mitt begynte på, heldigvis ble jeg pekt bort på rett kø ganske raskt. Han/hun må ha sett valgseddelen min. Plutselig ble jeg fylt med en frykt. En frykt for... En frykt for... Hva om jeg? Hva om jeg mistet førerkortet mitt ned i valgurna? Tenk noe så kjipt. Det sto enda et par personer, inkludert min søster, foran meg på dette tidspunktet. Jeg kunne ikke annet enn å konsentrere meg. "Ikke hold stemmesedlene i samme hand som førerkortet," tenkte jeg. "Kanskje jeg kan gi førerkortet til Christina? Eller... Nei, det er jo legitimasjonen min. Konsentrer deg, Maria!" Og det var nettopp det jeg gjorde. Jeg konsentrerte meg om å ikke kaste førerkortet i valgurna, og det gjorde jeg ikke heller.
The end.
(Sorry)
Du må he ei fortsatt fin uke!
Snakkes!
....................................................................................................................
Dagens radom musikk er ikke så random.
Var å så Watoto i kveld, noe som var helt fantstisk!
Årh, du er fantastisk Maria! Likte dette innlegget, kanskje fordi jeg kjenner meg så igjen i det. Men jeg hadde fortsatt lommeboka mi, så jeg la førerkortet i lommeboka for å være sikker på at jeg ikke heiv den nedi.
SvarSlett