Vi har alle noen dager vi helst ikke vil møte folk, dager som av ulike grunner er tøffere enn andre dager. Jeg hadde en av disse dagene forrige torsdag, og da passet det meg midt på kneet at jeg måtte en tur på butikken. Bare det å motivere seg selv til å gå ut var vanskelig, men mat må man jo ha sier mamma.
Jeg klarte omsider å komme meg ut døra, og det første jeg ble møtt av var en bråkende søppelbil. Akkurat da var det ingenting jeg ønsket mer enn å komme meg inn igjen og gråte, men jeg fortsatte å gå. Jeg måtte jo ha mat, det sier mamma er viktig. Veien bort til nærmeste butikk er ikke lang, men det føltes som en dagsmarsj. Med bustete hår og mørker ringer under øynene spaserer jeg bortover gata. Jeg følte meg så sett, på samme tid som jeg ikke følte at jeg var helt tilstede. Et lite øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde fått i meg noe eller drukket noe jeg ikke burde (sier jenta som ikke drikker).
Jeg kommer omsider til butikken. En butikkansatt smeller noen handlekurver opp i hverandre i det jeg kommer inn, og jeg vurderer igjen et lite sekund på om jeg bare skal gå hjem. Frem til dette tidspunktet hadde jeg klart å unngå øyekontakt med alle jeg gikk forbi (noe som føltes som en liten seier), men i butikken møtte jeg kjentfolk og prøvde å smile så godt jeg kunne. Jeg stresset med å komme meg ut, men endte opp med å gå noen ekstra runder rundt i butikken. Jeg ble flau over alt som hadde med denne "utflukten" å gjøre. Lettelsen over å komme hjem igjen var stor, helt til jeg kom på at jeg jo også måtte mate meg selv. Det var bare en sånn en dag. Takk og lov for en god seng og en god familie jeg kan drive telefonterror mot. Takk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar