Would you lie with me, and just forget the world?

I slutten av sist uke skrev jeg et lengre blogginnlegg for så å slette det hele når mandagen kom. Det eneste jeg beholdt var et vakkert selvportrett. Her er uansett en liten oppdatering på livet og en fin-fin sang sunget av Sleeping At Last.

Jeg er ute mye for tiden. Mer og mer, faktisk. Det er lenge siden jeg har vært så aktiv, det er lenge siden jeg har vært så kvalm. Jeg går ut, for å komme hjem og kræsje, men jeg har det egentlig ganske greit... Tror jeg? Jeg har en tendens til å glemme de verste dagene, jeg liker generelt å ha noe å gjøre, men så kommer dager som ser cirka sånn her ut. ------>
Denne dagen (bilde: en dag sist uke) var ikke veldig dårlig, selv om jeg ikke kunne stå oppe så lenge av gangen. Det er litt kjipt når en må spise, drikke og gå på do, som var mine gjøremål for dagen.
Jeg er veldig dårlig til å svare folk som spør hvordan det går med meg. Skal jeg gi et standard svar (som "fint")? Vil de vite noe? Vet jeg svaret på det spørsmålet? Kan vi ikke alle bare smile, klemme and think happy thoughts? Jeg er veldig god til å snakke om været! Det er viktig å dele livene sine med andre, og jeg håper du har noen å gjøre det med. Det anbefales selv om du kanskje er som meg og snakker mye med deg selv.

Voices in your head? Totally normal, right... there's only two. That speak English.
- Gilmore Girls

Det er cirka her jeg skal skrive noe klokt, men sengen min roper på meg. God natt!

Snakkes

...

Dagens blogginnlegg er utsatt til i morgen.

Jeg elsker denne sangen. Sov godt!

Snakkes

Jeg ville kaste Gud ut vinduet

Før jeg begynner på hva jeg hadde tenkt til å si, så ville jeg bare si GRATULERER MED DAGEN på etterskudd. I dag er det 18. mai, jeg har enda bunadsørepynten i ørene, jeg har vært hos min fysioterapeut, jeg har trent, jeg har sittet på gulvet foran leiligheten og lett etter nøklene min i bunnen av baggen min og nå ligger jeg på sofaen, ser på "Sister, Sister" og skriver til deg. HEI!

17. mai frokost

Jeg har vært kristen hele livet mitt, og når jeg tenker over det, så synes det er at mirakel at jeg alltid har beholdt troa. Det har liksom ikke vært noen vei utenom. Jeg husker fra jeg var liten hvilken trygghet det var å be til Jesus. Da jeg ble eldre ble ting bare bedre. Jeg fikk erfare en Gud som var så mye nærmere enn hva jeg hadde trodd. Han var der for meg. Det tok helt av da jeg ble døpt i Den Hellige Ånd (da jeg var 14/15 år). Det tok lang tid før jeg faktisk forstod at jeg var åndsdøpt (selv om jeg hadde gått opp til forbønn flere ganger og ba gjentatte ganger), men da jeg fikk lov til å gå på min første misjonstur var jeg ikke lenger i tvil. Jeg kjente hvordan Ånden ledet meg i møte med andre mennesker, da jeg leste Bibelen begynte ordene å hoppe ut av Bibelen på meg, og plutselig kunne jeg be i flere time. Men...
Tiden går, og det er lett å gå sine egne veier. En dag i februar 2012 ble jeg sint på Gud. Jeg var på vei til bussen. I over ett og et halvt år (til to år) hadde jeg vært syk. Jeg satt og så på at andre misjonerte på skolen, jeg satt og så på at andre ble ferdig med skolen, jeg satt og så på at andres største problem var å rekke alt, mens jeg så vidt kom meg ut av senga. Planen var jo at jeg skulle gjøre noe "for" Gud. Jeg hadde begynt å se på Bibelskoler, men måtte innse at det kunne bli en god stund til. Og hvorfor følte jeg ingenting? Jeg kunne ikke føle Guds nærvær nå som jeg trengte ham mest. Hvorfor hadde han ikke helbredet meg enda? Var han der i det hele tatt? Jeg følte meg kjempe dårlig og hadde alt for mye å gjøre på skolen. Hvorfor orket jeg å bruke tid på ham? Hva var vitsen med hele kristenlivet?I løpet av bare noen sekunder, muligens noen få minutter snakket jeg med/til Gud om hvor irritert jeg var på ham. Jeg snakket faktisk til ham selv om jeg nesten tvilte på hele hans eksistens. Det var akkurat som om at han ventet på at jeg skulle bli ferdig, og det var nok det han gjorde også. Da jeg endelig var ferdig så kunne jeg kjenne noe, som jeg bare kan beskrive som en slag i magen minus smerten som følger med. Der var troa mi. Den var der enda. Jeg kunne kjenne en fred som gikk mye dypere enn hva jeg noen gang har følt. Han var der. Hadde jeg på det tidspunktet kunnet sangen "It Is Well With My Soul" (norsk: Alt Er Vel Med Min Sjel), så hadde jeg sunget den for full hals. Jeg gikk fra å være irritert til å være takknemlig. Jeg var takknemlig for at de siste (litt tunge) årene hadde ført meg til nøyaktig dette tidspunktet, jeg var takknemlig for de minuttene jeg måtte presse meg selv til å gå for å komme meg frem til bussen, jeg var takknemlig for Guds timing (eller valg av gunstig tidspunkt, som det heter på norsk).

When peace like a river, attendeth my way,
When sorrows like sea billows roll;
Whatever my lot, Thou hast taught me to know,
It is well, it is well, with my soul.

Når fred som en flod veller fram på min vei,
Når sorger som havsbølger slår;
Hva enn som skjer, du har lært meg og si:
Alt er vel, alt er vel med min sjel.

Jeg trodde jeg hadde kontroll, jeg trodde troen min var noe jeg presterte til en viss grad, jeg trodde Jesus var nær. NÅ vet jeg at han er nær, nå vet jeg litt mer om troen min, og alt er på grunn av Ham.

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.
Efeserne 2:8

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.
Johannes 14:27

Snakkes

Når takkeemner i bønnene mine handler om min takknemlighet for den korte avstanden mellom senga doen

Du vet du har vært utslitt ei god stund når:

• Planlegger nøyaktig hvor du skal sitte når du skal ut på møte i kirka, på apoteket eller på legesenteret. Det må helst være i nærheten av en vegg man kan hvile hode mot.
• På møte i kirka/menigheten hjelper det også å sitte langt bak i tilfelle du skulle bli så sliten at du heller vil sitte/ligge på gulvet bak (uten at så veldig mange ser deg).
• Du ikke lenger skammer deg over å sitte på gulvet hvor som helst og når som helst. Noen handleturer er alt for lange.
• Du drømmer unormalt mye om en "Stressless-menighet". Vet ikke hvem som begynte å snakke om dette, but I blame you.
• Du bruker sykkelen som en rullator.
• Du bruker solbriller inne om morgenen, fordi øyene dine ikke er klar for dagslys. (Hvorfor jeg elsker vinteren)
• På morgenen bruker du gjerne solbriller ute også, selv når det regner.
• Solbriller er også fine å ha når du ser på TV.
• Begynner å bli takknemlig for ting som kort avstand fra senga til doen og kort avstand fra senga til kjøkkenet. Dette blir gjerne takkeemner i bønnene dine.

Bare for å snakke om noe annet...

"I am a difference maker" var ordene jeg sang igjen og igjen, da jeg på torsdag var på arbeidstrening (NAV tiltak). Hver gang jeg satt mer eller mindre alene, så hoppet disse ordene ut av munnen min. Hadde noen andre fortalt meg at dette hadde skjedd med ham/hun, så hadde jeg smilt og sagt: "Ja, det er du!" Jeg er kanskje ikke den eneste i verden som er litt hard med meg selv, men det er noe magisk som skjer når du synger/sier den samme setningen igjen og igjen til deg selv. På et eller annet tidspunkt begynte jeg å tro på det. Det er kult.

Snakk fint til deg selv.

På baderomsspeilet mitt står det at jeg er vakker.

Anyway...

Snakkes #SmileyFace

#BloggMandag

Det er #BloggMandag!

Jeg skriver og jeg skriver, men blir ikke ferdig. Jeg prøvde meg på en video i stede, men det viste seg at jeg i stede for å filme en vanlig film hadde brukt noe som heter Time-Lapse. Hurra! Kvaliteten blir ikke av den beste når eg legger den ut her, men sånn får det bare bli. Om jeg noen gang skulle finne på å filme igjen, så skal jeg gjøre mer ut av det.

Jeg kommer tilbake sterkere neste uke. I mens skal jeg strikke, spise og generelt leve.

Jeg håper du får en fin uke!
Snakkes.