Jeg ville kaste Gud ut vinduet

Før jeg begynner på hva jeg hadde tenkt til å si, så ville jeg bare si GRATULERER MED DAGEN på etterskudd. I dag er det 18. mai, jeg har enda bunadsørepynten i ørene, jeg har vært hos min fysioterapeut, jeg har trent, jeg har sittet på gulvet foran leiligheten og lett etter nøklene min i bunnen av baggen min og nå ligger jeg på sofaen, ser på "Sister, Sister" og skriver til deg. HEI!

17. mai frokost

Jeg har vært kristen hele livet mitt, og når jeg tenker over det, så synes det er at mirakel at jeg alltid har beholdt troa. Det har liksom ikke vært noen vei utenom. Jeg husker fra jeg var liten hvilken trygghet det var å be til Jesus. Da jeg ble eldre ble ting bare bedre. Jeg fikk erfare en Gud som var så mye nærmere enn hva jeg hadde trodd. Han var der for meg. Det tok helt av da jeg ble døpt i Den Hellige Ånd (da jeg var 14/15 år). Det tok lang tid før jeg faktisk forstod at jeg var åndsdøpt (selv om jeg hadde gått opp til forbønn flere ganger og ba gjentatte ganger), men da jeg fikk lov til å gå på min første misjonstur var jeg ikke lenger i tvil. Jeg kjente hvordan Ånden ledet meg i møte med andre mennesker, da jeg leste Bibelen begynte ordene å hoppe ut av Bibelen på meg, og plutselig kunne jeg be i flere time. Men...
Tiden går, og det er lett å gå sine egne veier. En dag i februar 2012 ble jeg sint på Gud. Jeg var på vei til bussen. I over ett og et halvt år (til to år) hadde jeg vært syk. Jeg satt og så på at andre misjonerte på skolen, jeg satt og så på at andre ble ferdig med skolen, jeg satt og så på at andres største problem var å rekke alt, mens jeg så vidt kom meg ut av senga. Planen var jo at jeg skulle gjøre noe "for" Gud. Jeg hadde begynt å se på Bibelskoler, men måtte innse at det kunne bli en god stund til. Og hvorfor følte jeg ingenting? Jeg kunne ikke føle Guds nærvær nå som jeg trengte ham mest. Hvorfor hadde han ikke helbredet meg enda? Var han der i det hele tatt? Jeg følte meg kjempe dårlig og hadde alt for mye å gjøre på skolen. Hvorfor orket jeg å bruke tid på ham? Hva var vitsen med hele kristenlivet?I løpet av bare noen sekunder, muligens noen få minutter snakket jeg med/til Gud om hvor irritert jeg var på ham. Jeg snakket faktisk til ham selv om jeg nesten tvilte på hele hans eksistens. Det var akkurat som om at han ventet på at jeg skulle bli ferdig, og det var nok det han gjorde også. Da jeg endelig var ferdig så kunne jeg kjenne noe, som jeg bare kan beskrive som en slag i magen minus smerten som følger med. Der var troa mi. Den var der enda. Jeg kunne kjenne en fred som gikk mye dypere enn hva jeg noen gang har følt. Han var der. Hadde jeg på det tidspunktet kunnet sangen "It Is Well With My Soul" (norsk: Alt Er Vel Med Min Sjel), så hadde jeg sunget den for full hals. Jeg gikk fra å være irritert til å være takknemlig. Jeg var takknemlig for at de siste (litt tunge) årene hadde ført meg til nøyaktig dette tidspunktet, jeg var takknemlig for de minuttene jeg måtte presse meg selv til å gå for å komme meg frem til bussen, jeg var takknemlig for Guds timing (eller valg av gunstig tidspunkt, som det heter på norsk).

When peace like a river, attendeth my way,
When sorrows like sea billows roll;
Whatever my lot, Thou hast taught me to know,
It is well, it is well, with my soul.

Når fred som en flod veller fram på min vei,
Når sorger som havsbølger slår;
Hva enn som skjer, du har lært meg og si:
Alt er vel, alt er vel med min sjel.

Jeg trodde jeg hadde kontroll, jeg trodde troen min var noe jeg presterte til en viss grad, jeg trodde Jesus var nær. NÅ vet jeg at han er nær, nå vet jeg litt mer om troen min, og alt er på grunn av Ham.

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.
Efeserne 2:8

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.
Johannes 14:27

Snakkes