Når takkeemner i bønnene mine handler om min takknemlighet for den korte avstanden mellom senga doen

Du vet du har vært utslitt ei god stund når:

• Planlegger nøyaktig hvor du skal sitte når du skal ut på møte i kirka, på apoteket eller på legesenteret. Det må helst være i nærheten av en vegg man kan hvile hode mot.
• På møte i kirka/menigheten hjelper det også å sitte langt bak i tilfelle du skulle bli så sliten at du heller vil sitte/ligge på gulvet bak (uten at så veldig mange ser deg).
• Du ikke lenger skammer deg over å sitte på gulvet hvor som helst og når som helst. Noen handleturer er alt for lange.
• Du drømmer unormalt mye om en "Stressless-menighet". Vet ikke hvem som begynte å snakke om dette, but I blame you.
• Du bruker sykkelen som en rullator.
• Du bruker solbriller inne om morgenen, fordi øyene dine ikke er klar for dagslys. (Hvorfor jeg elsker vinteren)
• På morgenen bruker du gjerne solbriller ute også, selv når det regner.
• Solbriller er også fine å ha når du ser på TV.
• Begynner å bli takknemlig for ting som kort avstand fra senga til doen og kort avstand fra senga til kjøkkenet. Dette blir gjerne takkeemner i bønnene dine.

Bare for å snakke om noe annet...

"I am a difference maker" var ordene jeg sang igjen og igjen, da jeg på torsdag var på arbeidstrening (NAV tiltak). Hver gang jeg satt mer eller mindre alene, så hoppet disse ordene ut av munnen min. Hadde noen andre fortalt meg at dette hadde skjedd med ham/hun, så hadde jeg smilt og sagt: "Ja, det er du!" Jeg er kanskje ikke den eneste i verden som er litt hard med meg selv, men det er noe magisk som skjer når du synger/sier den samme setningen igjen og igjen til deg selv. På et eller annet tidspunkt begynte jeg å tro på det. Det er kult.

Snakk fint til deg selv.

På baderomsspeilet mitt står det at jeg er vakker.

Anyway...

Snakkes #SmileyFace