Du er ganske heldig du. I bilen min får du lov til å sitte fremme i passasjersete. Jeg kommer nok ikke til å høre på alle dine råd når det kommer til kjøringen min. Jeg har tross alt ganske god kontroll. Om du vil, så kan du få lov til å styre blinklysene, men vent nå til jeg sier i fra hvilken vei vi skal kjøre. Jeg tror du vil like planen min, men i frykt for at du vil lede meg inn på veier jeg aldri har kjørt før (noe som er litt skummelt), så spør jeg deg ikke om hjelp til å finne frem. Det greieste er i grunnen å følge etter de andre bilene, tror jeg. Kanskje den hvite bilen skal rett vei? Det er så koselig å ha deg med på lasset. Jeg føler meg liksom så trygg når jeg vet at du er med. Før vi begynner å kjøre, så vil jeg bare si i fra at jeg sannsynligvis vil klare dette på egenhånd. Jeg har tross alt ganske god kontroll når det kommer til å kjøre bil.
Med vennlig hilsen
Maria
Jeg satt her å leste Bibelen i går kveld, og synes det var ganske så interresant bare det å lese om Gud. Da jeg lukket igjen Bibelen så la jeg merke til hvor fornøyd jeg var med forholdet mitt til Gud, før det plutselig gikk en bitteliten alarm oppe i hode mitt. (Ja, den var bitteliten). -Er du ikke tørst, Maria? tenkte jeg.
Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men akkurat som at livet kan være litt av en berg- og dalbane inn i mellom, så kan også troa vår og vårt forhold til Gud gå både opp og ned. Det ene sekundet er du i fyr og flammer og i det neste er du nesten utbrent (om du ikke er helt utbrent). Noen dager er det lett å prate til Gud, mens andre dager kan det føles som en kamp bare det å sette seg ned med Bibelen. For meg er det nå sånn. Noen dager er det akkurat som om det er noen tunge vekter på Bibelen, noe som gjør den så himla tungt å åpne den.
Jeg var fornøyd, jeg tvilte ikke på Gud, jeg følte meg trygg og jeg hadde blitt ganske så glad i Bibelen igjen. Men... Jeg hadde ikke lyst til å søke Gud. Jeg hadde ikke lyst på mer av det livet, som jeg vet er det beste på denne jord. Hva var galt med meg? Hva er galt med meg, når jeg ikke klare å gjøre det jeg vet er godt for meg? Jeg vet det er en veldig menneskelig ting å ikke gjøre ting selv om man vet at man har godt av det og/eller trenger det, men jeg klarer ikke å forstå det likevel.
Jeg måtte be (jeg bare måtte), men hva skulle jeg be? Gud er klar, det er jeg som aktivt ikke tar valget om å søke ham. Jeg endte opp med en bønn som handlet om at jeg måtte bli bedre til å gjøre det jeg ikke ville, men som jeg egentlig ville, men var så vanskelig fordi jeg ikke ville, men som jeg ville fordi jeg vet at det er til det beste. Fikk du noe ut av den setningen?
Wish me luck!
"Søk(e) først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg." -Matteus 6:33
Jeg/vi slipper å gjøre ting på egenhånd:
"Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg." -Galaterne 2:20
Det er/blir ikke lett, men det er verdt det.
Jesus er best!
Amen.
Med vennlig hilsen
Maria
Jeg satt her å leste Bibelen i går kveld, og synes det var ganske så interresant bare det å lese om Gud. Da jeg lukket igjen Bibelen så la jeg merke til hvor fornøyd jeg var med forholdet mitt til Gud, før det plutselig gikk en bitteliten alarm oppe i hode mitt. (Ja, den var bitteliten). -Er du ikke tørst, Maria? tenkte jeg.
Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men akkurat som at livet kan være litt av en berg- og dalbane inn i mellom, så kan også troa vår og vårt forhold til Gud gå både opp og ned. Det ene sekundet er du i fyr og flammer og i det neste er du nesten utbrent (om du ikke er helt utbrent). Noen dager er det lett å prate til Gud, mens andre dager kan det føles som en kamp bare det å sette seg ned med Bibelen. For meg er det nå sånn. Noen dager er det akkurat som om det er noen tunge vekter på Bibelen, noe som gjør den så himla tungt å åpne den.
Jeg var fornøyd, jeg tvilte ikke på Gud, jeg følte meg trygg og jeg hadde blitt ganske så glad i Bibelen igjen. Men... Jeg hadde ikke lyst til å søke Gud. Jeg hadde ikke lyst på mer av det livet, som jeg vet er det beste på denne jord. Hva var galt med meg? Hva er galt med meg, når jeg ikke klare å gjøre det jeg vet er godt for meg? Jeg vet det er en veldig menneskelig ting å ikke gjøre ting selv om man vet at man har godt av det og/eller trenger det, men jeg klarer ikke å forstå det likevel.
Jeg måtte be (jeg bare måtte), men hva skulle jeg be? Gud er klar, det er jeg som aktivt ikke tar valget om å søke ham. Jeg endte opp med en bønn som handlet om at jeg måtte bli bedre til å gjøre det jeg ikke ville, men som jeg egentlig ville, men var så vanskelig fordi jeg ikke ville, men som jeg ville fordi jeg vet at det er til det beste. Fikk du noe ut av den setningen?
Wish me luck!
Jesus, take the wheel.Konklusjon:
Du må være tørst, Maia!Det er ikke noe enten eller, noe som betyr at de ikke er noe å tape på å:
"Søk(e) først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg." -Matteus 6:33
Jeg/vi slipper å gjøre ting på egenhånd:
"Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg." -Galaterne 2:20
Det er/blir ikke lett, men det er verdt det.
Jesus er best!
Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar